Det siste tiåret fjernsyn har endret underholdning industrien for alltid. Gitt, det er den type feiende setning som føles hyperbolske på forsiden av det, men ta ikke feil: Den siste 10 års eksplosjon av tv-og streaming-tjenester har uomtvistelig forvandlet medium., Noen ganger, som betyr fet nye show med guts til å presse grensene utover guileless trivia, andre ganger, det betyr Mad Libs svinger på relevans som TV-landskapet blir stadig tettere. Gjennom hele tiåret, men TV har vært fascinerende selv (og ofte spesielt) midt i sitt eget rot.

til å velge våre beste viser av tiåret, vi snevret ned hundrevis på hundrevis av valg til 25 føler vi representerer denne epoken beste. Mange opererer utenfor de vanlige rammene av «komedie» og «drama» binære som så lenge hadde definert tv-sjangere., Mange er opptatt av og oppsiktsvekkende refleksjoner av en periode på gang, så det ender, ser ut til å ha blitt definert av angst og ved å endre. Andre bare rangering blant våre personlige favoritter. (Hvis du ikke ser din her, tenk at vi innførte en «no-show som hadde premiere før 2009» – regel på oss selv, og også at smaken er subjektiv, og det var ikke mulig måte for oss å få til alt, til tross for våre beste anstrengelser.) Alle er, eller var, ytterst fascinerende.

Her er Utvalg ‘ s topp 25 viser av tiåret.,

Populære på Utvalg

– >

  1. «Leftovers,» HBO (2014-2017)

evnen til å uvørent gjenoppfinne er en av de store gledene i tv, og uteblivelse fra tiår nå inngå gjorde det bedre enn «Leftovers.»Dette grei-ish drama om en surrealistisk forekomst styrtet mellom fly, til grensen mellom sannhet og løgn, og til og med Texas. Begynnelsen etter forsvinningen av to prosent av den globale befolkningen, «Leftovers» tenker masse kulturell psykose som følger., Som et show om depresjon, «Leftovers» bruker metaforen kraftfullt til å fremkalle en følelse av stuckness. Vis endeløse peregrinations gjorde sitt univers stor og bred, men viste den sentrale sannheten av menneskehetens store behov for noe å tro på. Avslutningen viste at med fantastisk strøm gjennom en fortelling, enkelt fortalt, det er enten sann eller bare enda en flytting metafor, Nora (Carrie Coon) hevdet å ha gått til en annen verden, sett familien hun hadde vært sørgende i mange år, og har valgt å komme tilbake til sin egen brutt verden uten dem., Kevin (Justin Theroux) velger å tro henne, eller kanskje, det er ikke et valg, men en trenger. «Leftovers» hoppet over hele verden og universet til å vise oss noe bakkenivå enkel: Som trenger tilkobling og veiledning er de svakhetene som gjør oss til mennesker. —Daniel D ‘ Addario

– >

  1. «BoJack Horseman,» Netflix (2014-2020)

Når «BoJack Horseman» premiere over et halvt tiår siden på en fortsatt begynnende Netflix ble det naturlig å bli forvirret., Raphael Bob-Waksberg er animert komedie stjerner en syrlige, fulle, alkoholholdige hest (stemt med like deler grus og patos av Will Arnett) i Los Angeles befolket av engstelig antropomorfe figurer (designet av Lisa Hanawalt, viser ikke-så-hemmelige våpen). Mens ved første showet syntes impenetrably sprø og kynisk, «BoJack Horseman» snart utviklet seg til en av de mest gimlet-eyed disseksjoner av hva det betyr å leve og arbeide i Hollywood som TV noen gang har prøvd., Sitt rykte for å forutse seismiske hendelser i underholdningsindustrien før de tilsynelatende traff mainstream bevissthet er vel opptjente, ikke minst fordi den viser er alltid forsiktig med å undersøke den systemiske rot på lur under det hele. På hvilke måter «BoJack Horseman» ugress gjennom personlig vraket er trenchant, alarmerende, og selv medfølende. (Det er også, ikke for ingenting, ekstremt morsomme; den beste form for «BoJack» spøk er en som fosser fra en scene til den neste, ellers vises en kort stund i showet er alltid tett bakgrunn.,) Og likevel, hvis «BoJack Horseman» hadde premiere på Netflix i dag, er det nesten definitivt ikke ville få tid til å vokse som det gjorde da, når det bidro til å definere den nå titanic streaming-tjenesten vilje til å ta risiko i fortellingen, sjanger og form. — Caroline Framke

  1. «Opplyste» HBO (2011-2013)

Amy Jellicoe er bedre nå. Etter å ha brukt tid under helhetlig behandling etter et sammenbrudd, hun er klar til å fortelle hva hun har lært å være det hun kaller en «agent for endring.,»(Hun er like nidkjære om hennes sak som er tilhengere av dagens velvære bevegelse; Amy forvarslet vår nåværende viktig-oljer-MLM øyeblikk av bare et blaff av tid.) En av de mange tingene «Opplyst» får høyre er at språket av selvhjelp kan representere en spesiell form for selvskading — at Amy, med sin nyvunne evne til å deployere mantraer, konsekvent gir seg selv tillatelse til ikke å komme ut av sin egen måte., Som spilt av Laura Dern i den første av hennes tiår av større tv-roller (etterfulgt av «Big Little Lies» og «Twin Peaks: The Return»), Amy ønsker å gjøre det rette — for å fordele makt rettferdig, og for å beskytte jorden fra henne rapacious eierstyring og arbeidsgiver. Det er å få det som er den vanskelige delen. Amy er usikkerhet manifesterer seg som redoubled moralske overbevisning, sin reise mot rettferdighet er en vi jubler ikke fordi det er en triumf over seg selv., Det er fordi det utnytter virkelig god deler av seg selv, de som ingen andre ønsker å se, deler vi eufemisk kaller «velmenende», men som faktisk ikke bety at alle skal bli godt. Amy er ikke helt godt, men når serien er avsluttet, men hennes fremgang har brakt seismiske endre, for verden rundt seg, og for seg selv. Man trenger ikke å ha narsissisme av selv-hjelpe samfunnet til å foreslå at disse endringene er like viktig. —D. D.,

– >

  1. «Amerikanerne» FX (2013-2018)

Det kan ikke mer teknisk perfekt serie på denne listen enn «Amerikanerne.»Joe Weisberg og Joel Felt» var med fra start til fantastisk finish, som stram og polert som noe som har vært på TV. Gjennom seks sesonger, «Amerikanerne» forteller den intrikate historien om hvordan et par av Sovjetiske spioner (de utrolige team av Keri Russell og Matthew Rhys) justert til å stige og falle av Sovjetunionen blant sine egne skiftende lojalitet til sitt land, hverandre og seg selv., På den «andre siden» — en betegnelse som blir mer komplisert som viser utvikler seg — er deres nabo Stan (Noah Emmerich), en CIA-agent som kunne ha blitt henvist til bakgrunnen var det ikke for den vise er forsiktig plotting og Emmerich ‘ s nyansert ytelse. Mens virkningene av alles handlinger kan komme på en global skala, den sanne triumf «Amerikanerne» er at det deftly flettet sammen den politiske innsatsen med det personlige. I mellom high stakes spionasje lå vakkert gjengitt historier om lojalitet, tap, assimilering, og hjertesorg., Og når serien kom til sin bittersøte nær, «Amerikanerne» trakk av svært sjelden prestasjon av å ikke svare på alle spørsmål, og ennå, føler helt komplett. — C. F.

  1. «Fleabag,» Amazon Prime Video (2016-2019)

Den andre sesongen av «Fleabag» åpner på Fleabag seg selv, ser inn i et speil som hennes ansikt fritt blør, før du kaster kameraet en frekk titt over skulderen hennes. «Dette,» sier hun, «er en kjærlighetshistorie.,»Fleabag (skaperen Phoebe Waller-Bridge) kanskje ikke engang klar over på det tidspunktet akkurat hvor sant det er, men over seriens to sesonger, Waller-Broen er nydelig, wrenching historie om kjærlighet i alle dens transformative messiness beviser det hinsides tvil. Hva er mer, at «love story» kan referere til en rekke relasjoner på showet: at mellom Fleabag og seg selv; pragmatisk søster, Claire (den fantastiske Sian Clifford); dybden av Fleabag er sorg for sin mor og beste venn, den overraskende begjær og forståelse som blomstrer mellom henne og en karismatisk prest (Andrew Scott)., Med sin skarp observasjoner på ensomhet og medfølende innsikt i hva det tar til å leve et tilfredsstillende liv, «Fleabag» begynte som et veldig bra show, og endte på en monumental en. —C. F.

  1. «Atlanta,» FX (2016 i dag)

Donald Glover er omfattende visjon av byen Atlanta presenterer det som iscenesettelsen-bakken for Amerikanske oddity; alligatorer streife, barbers føre sine kunder på merkelig turer i byen, og Justin Bieber vises som en ung svart mann., Alt dette kreative risikoen legger opp til en innstilling i noe som virker som mulig, noe som gjør det hele mer frustrerende som Tjener (Glover), kan ikke gå utover hans noe trange kår. (Han bor, for en tid, i en lagringsenhet.) Mulighet og tap eksisterer side ved side i dette showet som hovedpersonen har falt fra hans første løftet, og som andre tegn er ikke sjenert om å uttrykke sine ambisjoner for berømmelse, suksess eller, eller bare noe mer. At alt er innenfor sine grep og likevel sliter fortsatt er så ekte er «Atlanta» unik prestasjon. —D. D.,

– >

  1. «Den Gode Kone» CBS (2009-2016)

«Den Gode Kone», som den gåtefulle kvinnen i midten av det hele, var alltid mer enn møtte øyet. Etter sparker av med Alicia (Julianna Marguiles) på midten av et trykk malstrøm takket være hennes juks politiker mann (Chris Nord), showet raskt svinges fra skandale til en smart eksamen på kryss av makt og politikk i Chicago og utover., Alicia er ascendance på en fremtredende advokatfirma, torturert romanse med en co-worker (Josh Charles), og stadig hardere hjertet utfoldet seg med ekspert omsorg fra medskapere Robert og Michelle Kongen. Men «Den Gode Kone» var også bare en utrolig solid juridisk prosessuelle som tok eksisterende tropes, fin-innstilt dem, og cranked dem opp til 11 med hjelp fra aktører som Christine Baranski (som fortsatt spiller sin «Gode Kone» tegnet et tiår senere på spin – «Den Gode Kampen» ), Archie Panjabi, Alan Cumming, og en karuselldør av talent som Chicago, kadre av utålmodig dommere., Selv om serien var ikke alltid helt på mål med sin sak-av-den-uke forsøk på relevans, det er knapt en bedre tid kapsel av opplysningene i sin tid. —C. F.

  1. «det er Bedre å Ringe Saul,» AMC (2015-present)

«Breaking Bad» er ikke kvalifisert for denne listen — det går kant av vilkårlig regel opprettet vi og, selv om ingen slik regel eksistert, føles som et show av 2000-tallet, og fortsatte i en nå konkludert med «Golden Age» tradisjon viser om ugudelig talentfulle mannlige antiheroes., «Det er bedre å Ringe Saul,» en spin-av «Breaking Bad» om advokaten som en dag vil gå med Saul Goodman, kompliserer formelen, slik at det er Vanskelig Mann å se patetisk og sårbare. Det er en evolusjon som gjør det mulig for en rik og strukturert ytelse av Bob Odenkirk, og en dyp ensemble (spesielt Rhea Seehorn som en dyktig advokat trukket inn i moralske grå soner). Og handlingen beveger seg ikke, som «Breaking Bad,» mot onde i en lineær stupe, men heller duver gradvis inn choppier etisk farvann — passer til sin egen tid., Saul, kjent i dette showet telling av recentish fortid som Jimmy, er ikke en dårlig mann. Men han kan ikke hjelpe for å gjøre endringer i periferien av hans personlige oppfatninger. Det er disse napp for medvirkning at prosjektet ham mot fremtiden vise flash-fremover, med isolasjon og frykt. Å komme dit, fra lyse-eyed Jimmy for å brutt tidligere druglord advokat, er det som holder seerne i Sauls thrall. —D. D.

  1. «Nathan for Deg,» Comedy Central (2013-2017)

ideen om «svindler» tok fyr i slutten av 2010s, kanskje som en måte å gjenopprette en bit av balanse til universet., (Hvis selskaper har hver fordel til rådighet, for å ta igjen en liten bit av kapital for seg selv er en seier av David over Goliat.) Inn i denne kulturelle konteksten Nathan Fielder snubler, forsøker å vippe hver small business møter han ved å lure det offentlige. Han, i karakter, betyr hans ordninger oppriktig. Og likevel er deres scamminess kan ikke nektes, noe som gjør den vise passe pent inn i sin økonomiske og kulturelle øyeblikk., Fielder karakter er galt om hvordan å gjøre bedrifter jobber, men akkurat det, for å kjøre en datamaskin reparasjon eller reisebyrået i 2010s er å være på et nivå av precarity som krever drastisk handling. Showet har en krystallklar forståelse av hva internett har gjort for bedrifter, og mer avgjørende, i den grad blomstrende næringsliv, gang, understøttet samfunnet. Det er ingen feil om at serien-lang throughline, understreket i den majestetiske finale «Finne Frances,» er av Nathan som en ensom sosiale isolere., Der er han kommer til å gå for å møte noen, nå som den offentlige plassen er på randen av kollaps? —D. D.

– >

  1. «RuPaul Dra Rase,» Logo/VH1

Mange kanskje tror at vis med de største kulturelle fotavtrykk av de siste ti årene er «Game of Thrones.»Mange ville være feil. «RuPaul Dra Rase,» RuPaul virkelighet konkurranse-serien som har krysset hele dette tiåret, har lansert sin egen ringvirkninger, internasjonale utposter, vifte konvensjoner, og karrieren til godt over hundre drag queens, inkludert pop-kultur styrker Shangela, Trixie Mattel, og Sasha Velur., «Drag Race» har også gjort det RuPaul selv gjorde i flere tiår tidligere ved å bringe subkultur av dra ut i lyset og oversette den til en større (rettere) publikum av ren viljestyrke og unektelig morsomt, slår av uttrykket. Avhengig av hvem du spør, dette integrasjon av dra er enten vise største gave (millioner av mennesker er å lære å elske dra og de rare menneskene som lager det!) eller dets største synd (viser homogenisering av dra er en blys på skeiv kultur som har skapt det!)., Uansett, virkningen av «Drag Race» er unektelig, og beviset på at konseptet at tv kan forandre verden. —C. F.

  1. «Bob’ s Burgers,» Fox (2011-present)

Ikke en eneste annen vis på denne listen kan kreve konsistens på nivået av «Bob’ s Burgers», som har kvernet ut sterk og fantastisk merkelige episoder for 10 sesonger og telling. Den animert komedie som følger Belcher familie skraping av, lære av og å hjelpe hverandre — har blitt en av TV-ens mest pålitelige kilder til glede for nesten hele dette tiåret., Samtidig er det også noe fortsatte å presse seg selv til å bli stadig mer ambisiøse, med vittig to utgaver og originale musikalske øyeblikk i nesten hver episode. Den Belchers er oppriktig, empatisk, kreativ og unashamed av sine egne weirdness. Hvis vi hadde dem rundt for ytterligere ti år, ville vi være veldig heldig. —C. F.

  1. «Barry,» HBO (2018-present)

Bill Hader er Emmy formuer for dette showet har alltid følt forvirrende; det er ikke det at han ikke fortjener å handle æresbevisninger for å spille en veteran-slått-hitman sliter med å gjenopprette fra krigens traumer, men det er ikke akkurat komedie som handler., «Barry» har øyeblikk av buen og nøye utformet komedie, bygget rundt fungerende skole hvor Barry arbeider for å finne seg selv etter betegner sin identitet i drap. Men selv det latter coexists med smerte — Barry ‘s, hans instruktør (Henry Winkler), og hans klassekamerat s (Sarah Goldberg, transcendent som fullt dannet person som befinner seg flat inn objektet på Barry’ s håp og følelser). Hader arbeid — forbausende fysisk yteevne — anker vis, men det er et univers som er her større enn en stjerne, en som oddity lurer rundt hjørner., Viser sjanger eksperimentering serverer en visjon av Hollywood og mob underverden som like leiesoldat, og Barry som en person som er forbannet med evnen til å bevege seg ubønnhørlig fremover gjennom begge. —D. D.

– >

  1. «Jane Jomfru,» The CW (2014-2019)

i Motsetning til den dystre flom av sure dude antiheroes som truet med å ta over TV-en som vi kjenner den i tiår start, det tar guts til å fortelle en historie, ledet av håp og hjertet., «Jane Jomfru,» Jennie Snyder Urman er Amerikansk versjon av en Venezuelan telenovela, tok en tilsynelatende latterlig (for ikke å nevne invasive) historie av utilsiktet inseminasjon og opprettet en vakker serie om familien, håp og elastisitet. CW serien var lekende og effektiv, relevant og bittersøt. Det er trosset enkel kategorisering; scener kunne kjøre på hjerteskjærende drama ett minutt, og ellevill komedie neste., Med en utrolig ytelse fra Gina Rodriguez gir den emosjonelle sentrum av den ellers viltvoksende serien, «Jane Jomfru» finnes nyanser og magi rundt hvert hjørne — og noen ganger, et grusomt mord, også. Viser tilbringe år prøver å være halvparten så rask på føttene som «Jane» ble fra åpningen minutter. — C. F.

  1. «Bred Byen,» Comedy Central (2014-2019)

Det er lett å glemme nå, med så mange fantastiske show tilgjengelig i hvilke kvinnelige vennskap regjere øverste, hvordan uvanlige «Bred Byen» var på sin premiere., Abbi Jacobson og Ilana Glazer kjærlighet brev til vennskap og hverandre gjort et poeng av relegating romantisk uhell i bakgrunnen. I stedet, hver episode fokusert på en dag i livet til to beste venner skrenser gjennom New York City med uvøren forlate og snubler over den slags magi som er unike for at twentysomething periode når alt synes mulig. Følgende sine heltinner’ bly, «Bred Byen» var trippy og morsom, og mye smartere enn mange ga det kreditt for., Med hjelp fra direktør Lucia Aniello, serien hadde sin egen umiddelbart distinkte stil, hakkete og sprø for å passe ånden av sine eskapader. Og likevel, det holdt presser seg selv til å bli mer ambisiøs, noe som resulterer i et fantastisk siste sesong som Abbi og Ilana — og Jacobson og Glazer, foruten — kom til enighet med sine utvikler vennskap og må finne sine egne veier. Alle fortalt, «Bred City» er både en time capsule og et eksempel på hvordan TV-en kan alltid finne en frigjøre nye utstyret. —C. F.,

  1. «Orange Is the New Black,» Netflix (2013-2019)

Netflix første opprinnelige serien («House of Cards») var en vakkert laget versjon av en TV-drama som allerede hadde blitt gjort mange ganger. Snart etter, men «Orange is the New Black» hadde premiere, åpne opp mulighetene for streaming tv i et spill som vil endre måten., Under dekke av å følge en hvit Connecticut woman (Taylor Schilling) navigere fengsel for en forbrytelse som hun utførte år siden, Jenji Kohan er landmark-serie i stedet utvidet sitt virkeområde til å fortelle historier av dusinvis av kvinner fra mange forskjellige raser, kjønn, og sexualities. Aktører som Kate Mulgrew og Natasha Lyonne fikk til å vise frem ulike ferdigheter; aktører som Uzo Aduba, Danielle Brooks, Laverne Cox, og Selenis Leyva fikk til å drive sin egen karakter historier som de kanskje ikke har på andre vis., Ved slutten av sin sju-sesongen kjøre, «OITNB» hadde ofte blitt offer for sin mer spredt historiefortelling orientering, men dens innflytelse på tv i det store og måten streaming nærmet seg og endret programmering hele dette tiåret kan ikke undervurderes. —C. F.

– >

  1. «Game of Thrones,» HBO (2011-2019)

Det virker lite igjen å si om en viser at kartlagt så pent på sitt tiår, og som har suksess gjorde det både den høyeste og kanskje siste eksempel på en konsensus-TV hit i den æra av det fragmenterte publikum., «Troner» årets suksess var tv-er — så lenge det var noe i luften inspirerende dette mye hengivenhet og debatt, middels historiske funksjon som en måte å underholde og å kommunisere til den store massen var fortsatt intakt etter en time i uken. Støttet av top-nivå håndverket på alle nivåer og genuint ambisiøse visuelle, «Troner» inspirert endeløse forbilde, og forhøyet det medium tilnærming til sjangeren historier., Men ingen episke fantasy i sitt kjølvann er sannsynlig å gjøre det «Troner» gjorde, for å katalysere så mye spenning: Takket være utmerket kilde materiale og topp-line samarbeidspartnere, seriens skapere kolliderte med et øyeblikk sulten for virkelighetsflukt og for innsikt i de mekanismer for makt, og laget et show som står på for sin tid. —D. D.

  1. «Folk v. O. J. Simpson: Amerikansk krim-Historie,» FX (2016)

Operasanger i omfang, Ryan Murphy ‘ s 2016 utflukt var kroningen prestasjoner på begrenset serien, er den formen han er satt til å videre-alt bruk enn alle andre skaper., Å plassere de kjente figurene fra O. J. Simpson rettssaken i rampelyset, akkurat som de var begynt å forsvinne fra minnet, serien møysommelig gjør arbeidet fra alle vinkler, noe som representerer Simpson ‘ s juridiske saga, og til slutt frifinnelsen, som er påvirket av kjendis -, klasse, rase og kjønn, alle på en gang. Dette showet er ikke den mest representative av Murphy ‘ s arbeid i løpet av tiåret, men har viktige aspekter av hans innflytelse, særlig i støping av Sarah Paulson som Marcia Clark; Paulson er stjerners bilde, skapt av «American Horror Story» er som en kvinne som vi føler medfødte sympati., Søker som talent for å Clark — latterliggjort og hatet i Simpson øyeblikk, og senere ute av stand til å unnslippe sin skygge — laget en potent sak for Murphy ‘ s eye, og for hans blinker av dyp humanisme. —D. D.

  1. «Jenter,» HBO (2012-2017)

Blant hundrevis av kandidater, kan det ikke være mer kontroversielt vis av det siste tiåret enn «Jenter.»Til tross for å beholde et relativt lite publikum på HBO, Lena Dunham er serien ble en kulturell flammepunkt den andre er det premiere på, både for sin tilsynelatende begrenset utsikt over New York og Dunham er tydelig audacity til å dele det., Over sine seks sesonger, «Jenter» absolutt vinglet mellom selv-alvorlig og selvbevisste, shedding ivrige innsikt ett minutt og viser en oppsiktsvekkende mangel på det neste. Liker det eller ikke, skjønt, «Jenter» definert en innadvendt ny sjanger av twentysomething angst for tv med en filmproduksjon stil alle sine egne. På sitt beste, ser «Jenter» føles som å se en serie av intense, rasende, disarmingly penetrative noveller. Selv da det så ut til å utfolde seg i noen parallelt univers, det var sjelden en kjedelig en til å besøke. — C. F.,

– >

  1. «Utrolig,» Netflix (2019)

Fortalt med sensitivitet og omsorg, dette begrenset serien følte grenseløs i sin evne til å fremkalle både menneskehetens verste og dens evne til å gjenoppbygge. En ung kvinne (Kaitlyn Dever) består først et angrep og deretter manglende evne av politiet til å stole på eller ikke tror på henne, andre steder, to politimenn (Merritt Wever og Toni Collette) arbeid for å løse saken på en seriell rapist., Sammen er disse historiene flette inn en rørende, gripende fortellingen om ansvarlighet og om hva det tar å bevege seg fremover — som individ og som samfunn er bygget for å la ut sin mest sårbare medlemmene. —D. D.

  1. «Tasten og Peele,» Comedy Central (2012-2015)

En liten, Jordan Peele og Keegan Michael Tasten s «- Tasten og Peele» kunne levere cutting sosiale kommentarer med springende punkt om rase og persepsjon; i det neste, og det kan hengi deg til komikere’ silliest instinkter med hyperaktiv aerobic instruktører og fanboy parkering valets., «- Tasten og Peele» viste også en grundig kunnskap av ulike sjangre, noe som gjør hver hyllest bestemt, morsomt og, takk til regissør Peter Atencio, rett og slett imponerende. Serien også vist seg å være uvurderlig under Barack Obama æra, når Peele spilte han på sitt roligste mens Tasten fungerte som Luther, presidentens «sinne oversetter» som kunne uttrykke sin harm på måter Obama aldri kunne. På bare tre sesonger, «- Tasten og Peele» gjort det klart hvor smarte, fleksible, og rett opp morsom skisse komedie virkelig kan være.,

  1. «Høy Vedlikehold,» Vimeo/HBO (2012-nåværende)

Før webseries traff en metning punkt og streaming-tjenester rotete definisjonen for alltid, Ben Sinclair og Katja Blichfeld er «Høy Vedlikehold» var opptatt med å perfeksjonere form og la grunnlaget for det som skulle bli en av TV-ens mest quietly brilliant-viser. I teorien, den vise er om en luke levering fyr (Sinclair) hvis liv vever seg inn og ut av utallige New Yorkere famle seg frem sitt daglige liv., I praksis, «Høy Vedlikehold» er en dypt følt serien om human-tilkobling og ekstraordinære muligheter som enda en unse av empati kan gi. Det er vakkert skudd og intelligent kastet (til tross for lufting på samme nettverk på rundt samme tid, New York City «High Vedlikehold» er ikke ensfarget New York av «Jentene»), og så lenge dens forfattere fortsette med å finne nye folk å følge, er det lett å forestille seg en verden der «Høy Vedlikehold» går på i årene som kommer uten å gå glipp av en beat. — C. F.

  1. «Mr., Robot,» USA (2015-2019)

Sam Esmail første TV-show kan ende opp med å overskygget av fremtidige arbeid; hans 2018-serien «Homecoming» var en prestasjon som er forutsagt mer kommer. Men «Mr. Robot» fortjener markeringen som et show som passer perfekt sin tid. Sin protagonist, Elliot (Rami Malek), er et sosialt isolert mann som håper begge å liksom forbedre sin smertefulle ensomhet og å løse verdens onder. Han er rettferdig., Hans søken, fylt med håp og frustrasjon som kommer med prøver å skifte et system dyktige over alt annet på forplanter seg selv, ser ut som en paranoid-thriller versjon av en som er blitt utfolder seg siden Occupy-bevegelsen i 2011. Og han har grunn til å frykte. Vi, som andre, er kjennskap til stemmene i hodet hans; for de som ikke er hans uforutsigbarhet gjør ham til en frelser og en monster på en gang. Elliot beveger verden fremover ved å flytte den nærmere kaos og vold. Og selv de som ikke kan høre hans indre stemmer som lever i den virkeligheten han skaper. —D. D.,

– >

  1. «en Dag av Gangen,» Netflix/Pop (2017-present)

«Norman Lear» har blitt en forkortelse for en sjanger i seg selv. Helst en situasjonskomedie tør å løse Reelle Problemer, den legendariske produsent navn er ikke langt bak som et eksempel på hvordan det er blitt gjort riktig. Men det er en vanskeligere balanse enn for mange gir det kreditt for — noe som gjør suksess på Gloria Calderon Kellett og Mike Royce ‘ s «en Dag av Gangen» starte en slik prestasjon. Ved å oppdatere vis å være om en Kubansk-Amerikansk familie som lever i dag L. A., — ledet av rock-solid duo av Justina Machado og Rita Moreno — det kan ta på seg en rekke problemer som om en hvit familie ikke kunne, de som er oppriktig langt mer presserende i en post-Trump virkeligheten. Denne nye «en Dag av Gangen» er så intelligent som det er varmt, og mest imponerende, trekker av lure av å føle seg som kjent som den gjør frisk. —C. F.,

  1. «Party Ned,» Starz (2009-2010)

som Tar emnet for en gruppe av imøtekomme-servitører tvunget til å arbeide nedverdigende, B-listen konserter (og bruke som sin struktur for hver episode en fest fra begynnelse til slutt), «Party Down» kunstferdig innført en ny corner av bolig Los Angeles i hver episode. Den konstante var core team, prøver hardt å gi næring til drømmer om stjernestatus, mens passerer eggrolls., Adam Scott og Lizzy Caplan er kynisk, treg brenne flørt over serien, gnister fra den uventede gleden av å møte en person som hater samme ting man hater seg selv, var kanskje den beste utført komiserien «vil de, eller de ikke» av tiåret. At det ikke ble gitt sjansen til å slite ut sine velkommen er kanskje den eneste grunn til å være glad vis venstre luft etter en kort kjøre. —D. D.,

  1. «Superstore,» NBC (2015-present)

Hvis vi setter en håndfull viser til en tidskapsel for å la våre fremtidige fremmede overherrer vet hva som skjedde dette tiåret, «Superstore» ville være en nødvendighet. NBC tv-serie, fra «The Office» – produsent Justin Spitzer, har blitt en av TV-ens timeliest viser siden sin 2015 debut. Sett i en utrolig fin faksimile av Walmart, «Superstore» har taklet alt fra innvandring til unionization med skarp innsikt om hvordan corporate America funksjoner (eller, mer sannsynlig, egentlig ikke)., Det er oppfinnsom med sin ene innstillingen og, like viktig, veldig morsomt. —C. F.

For mer Variasjon Beste TV av Tiåret,

sjekk ut våre Beste Episoder og Beste Prestasjoner lister.